TekstLab‎ > ‎

Jasper Siverts

lagt inn 5. jun. 2018, 00:45 av Bjørn Enes   [ oppdatert 5. okt. 2018, 04:04 ]

«Eg forsøker å finna ut kven eg er» - slik opnar Jasper Siverts denne samtalen. Men den har ikkje pågått lenge, før det vert tydeleg at ambisjonane hans er ganske mykje større enn det. Han ser seg som ein del av ei rørsle som vil snu ei utvikling som han sjølv skriv tilbake til 1970, då den nyliberalistiske bylgja vart utløyst av den økonomiske krisa i New York, og åtte bankemenn tok over styringa.

Då starta ei utvikling i retning stadig meir individualisering – både av livet sjølv, økonomien og ikkje minst av kunsten. Makta vart usynleg og abstrakt, forbrukarsamfunnet slo gjennom for alvor – og kunsten sitt dominerande prosjekt vart å uttrykka seg sjølv. Dette var frigjerande i forhold til tidlegare autoritære strukturar. Men i dag er det snudd til noko negativt:

«Kunsten enda opp med å mata dei strukturane han kritiserte»

Dette historiesynet har fått mange konsekvensar for Jasper Siverts. Han er veldig på vakt mot å stivna. Endring eller redefinering er ei konstant utfordring for ein kunstnar. I dag er det motkulturelt å gå inn for ein ny kollektivisme. Men det er slett ikkje sikkert at det vil vera slik om tjue år – då kan det vera like konservativt å som det er å uttrykka seg sjølv i dag.

Då intervjuet vart gjort, rekna hen seg ferdig med verket «On the subject of tattoos». (Han var i full gang med oppfylgjaren som skulle lanserast under Tekstlab-festivalen «Scratch» i oktober 2018). Det er (var) ein performance som inneheldt dans («bevegelse»), tekst, lyd, video og installasjon. Hovuddelen av lydbiletet var lyden frå ein tatoveringspenn. Det same motivet var og til stade i videoane. Teksten var eit utdrag frå boka «The power of myth» frå 1988, utskrift av ein serie radiosamtalar mellom litteraturprofessoren Joseph Campbell og journalisten Bill Moyers.

Det aspektet Jasper Siverts har merka seg særskilt hos Campbell er det synet at individualiseringa og fragmenteringa av det postmoderne samfunnet også har ført til avmytologisering, i den forstand at dei kollektive mytene som har vore med på å halda samfunn og kultur saman, er eller er i ferd med å bli borte. Tatoveringskulturen er eit godt døme: I gamle stammekulturar (så vel som i norsk sjøfartskultur) var tatovering kollektive identitetsmarkørar. Dei viste kor du høyrde til. I dag markerar ei tatovering individuell indentitet. Det var dette han tok opp i «On the subject of tattoos»

Som son av ein biletkunstnar har han langt på veg vakse inn i kunst-prosessar. Han hadde mykje uro i kroppen som barn, og det var mor som meinte at ballett måtte vera det rette for han. Ganske snart vart han samd i det – men så starta endringsprosessane. Han utvida repertoaret til nysirkus, og gjorde strålande forestillingar som trapeskunstnar i UKM . Seinare begynte han med samtidsdans, og så kom han i kontakt med Tekstlab.

«Det forsto eg at eg også kunne laga ting sjølv». Han fortel ganske detaljert om prosessane med intuitiv tekst og vidare bearbeiding til nye verk, om blanding av kunstformer og om tilhøvet mellom publikum og kunstnar. Han har vakse inn i delingskulturen – men han ser også mange problem med den. Som han ser paradokset i den endringsrørsla han definerar seg sjølv inn i: For å endra kunstens rolle i meir kollektivistisk retning, må han gå sine eigne vegar.

Opptaket vart gjort i på Sentralen den 14. juni 2018. Intervjuar var Bjørn Enes 


Jasper Siverts:

Stikkord om innhaldet i intervjuet: 

(Tala til venstre er tidskodar - minutt og sekund frå start. Blå tidskodar er klikkbare.
Du kan laga eigne peikarar ved å erstatta timar (h) minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/293325284#t=53m195s)


00:00:00 Jeg prøver å finne ut hvem jeg er 
00:55:00 Jeg begynte med balett og  nysirkus og har beveget meg derifra mot kunsten  
01:29:00 Først – jeg ville ha noe å gjøre. Eller: Mamma ville. Jeg hadde uro i kroppen.
02:00:00 Utgangspunktet var fysisk - å manifestere uro og rastløshet 
02:40:00 Jeg ville alltid skille meg litt ut 
03:30:00 Jo – jeg liker lagspill - men jeg trengte noe annet 
04:12:00 For mye teknikk i balett og klassisk – jeg gikk over til samtidsdans 
04:50:00 Spenning mellom å terpe på teknikk og skape nytt?
05:20:00 Jeg ville skape bevegelsene selv. Men må ikke være historieløs  
06:20:00 UKM – framføring med en Sara Nybø (Bambou - UKM-tv)
07:04:00 Lærte mye i ny-sirkus. Men jobber med andre ting nå
08:00:00 Det har gitt meg et bevisst forhold til kroppen. Men jeg måtte videre
09:29:00 Kroppen er et instrument – andre instrumenter er forlengelser av kroppen
10:12:00 Alt koker ned til kroppen i rom
10:38:00 Jeg begynte å danse friere – hadde Hanna Mjåvatn som lærer
11:25:00 Jeg ble introdusert for Tekstlab – da forsto jeg at jeg kunne lage noe selv
12:15:00 Til syvende og sist handler det om praksis
13:00:00 Først mye tekstarbeid – instant writing – automatskjrift – intuitiv skriving
13:48:00 Etterpå analyserte jeg det jeg hadde skrevet – bl.a. For å finne ting å bruke
14:10:00 Ble du overraska over deg sjøl? -- Ja på mange måter
14:40:00 Intuisjon handler om det mer spontane og ikke gjennomtenkte
15:20:00 Det var litt skummelt – jeg brukte kroppen og språket på en helt annen måte
17:20:00 Jeg har alltid vært selvdrevet – og så begynte jeg å kombinere interessefelt
18:40:00 Den teksten jeg jobba med var bevegelse – et nytt tekstbegrep
19:30:00 Skapt intuitivt og så jobba vidare med?
19:40:00 Jeg forsøkte å finne bevegelser – henta ofte inn materiale fra videoer og bilder
21:00:00 Det intuitive er individuelt – men jeg er mer interessert i eksisterende materiale
21:55:00 Føst var det oppdagelsen – oj, jeg kan skape – så måtte jeg jobbe med rammene
23:10:00 Til nå har jeg bare skapt soloverk. I framtida vil jeg jobbe mer kollektivt
24:17:00 Jeg har alltid vært mer interessert i kollektivistisk strev
25:05:00 Jeg ønsker både å arbeide kollektivt og å drive individuelt skapende arbeid

(Om å arbeide kollektivt gjennom YouTube og andre sosiale media)
27:30:00 Jeg skal begynne på utdanning som billedkunstner

Jeg er interessert i ulike kunstformer – dans, performance, billedkunst og annet
28:45:00 Vanskelig å finne rom for det jeg driver med på norske utdanningsinstitusjoner

De mangler kritisk diskurs rundt det de holder på med
29:55:00 Jeg jobber på tvers av formater – både i gallerirom og scenerom

Performance er å stille ut bevegelse – sammen med foto, video og installasjoner
30:55:00 Jeg ønsker å jobbe med en ongoing action overtid – ikkelinjær
31:50:00 Publikum behøver ikke sitte fra start til slutt -
32:20:00 Rådende historiesyn er lineært. Jeg jobber med repetisjoner og det sykliske
33:40:00 Narrativitet er en av de fundamentale sltrukturene i samfunnets arkitektur

Mine verk er samlinger av små fortellinger som kan utgjøre en større fortelling
34:39:00 Hva er en Ikke linjær fortelling?
34:54:00 Ikke-didaktisk narrativitet som konfronterer deg med verket og med deg selv

Som et smørgåsbord? En annen måte å være publiikumj på?
35:55:00 Scenerommet er et slags galleri - der publikum blir en aktiv del av rommet

Kan du se en forhistorie til dette?
37:15:00 Min mor er billedkunstner – jeg har alltid sett hennes måte å arbeide på
38:03:00 Denne forkunnskapen kunne brukes – sammen med min egen skaperlyst

Er du påvirka av den moderne delingskulturen?
39:30:00 Jeg er vokst inn i delingskulturen. Men vanskelig å jobbe med kroppen over nett
40:19:00 Internett individualiserer det kollektive og globale. Jeg jobber med det motsatte
41:12:00 Samtale, kropp i rom og fysisk samarbeid er mer i samsvar med min måte

Produktet er fysisk og praktisk
42:00:00 Men måten å utvikle interaktiviteten – hvorfor kommer slike tanker akkurat nå?
43:00:00 Da jeg starta kom disse tingene intuitivt – etter hvert ble jeg mer bevisst -

Ser du sammenhenger mellom kunst og politikk?
44:16:00 Politikk er en del av meningen med det jeg gjør -
45:00:00 Jeg ønsker å skape noe med betydning som kan forandre samfunnet
46:25:00 Problematisk – mange av verkene mine er også del av en metasamtale -

Jeg trekker inn politisk aktivisme
47:20:00 Kunst handler ofte om å uttrykke seg selv. Den mater strukturene den kritiserer.

Jeg ønsker å diskutere hvorfor kunsten ble individualisert
48:50:00 NewYork - konkurs 1970. Åtte bankmenn tok over. Nyliberalismen slo gjennom.

Da starta fremmedgjøring av forholdet mellom kunst og makt – makt ble abstrakt
50:00:00 Kunstnerne begynte å uttrykke seg selv – samtidig slo forbrukersamfunnet gjennom

Patti Smith – og så kom bølgene av individualisert politikk - «not my president»
51:20:00 På mange måter var det frigjørende fra tidligere autoritære strukturer -

men nå har det gått over til noe mer negativt
52:00:00 Kunsten må redefinere seg selv, forandring er fundamentalt aspekt av tilværelsen
52:40:00 Motkulturelt i dag – men ikke om noen år – jeg må forandre meg som kunstner
53:15:00 Jeg er også opptatt av narrativitet. Individualiserte liv korrumperer mytene


54:00:00 I 1985 kom Joseph Campbells bok «The power of myth»
55:09:00 Mangelen på kollektive myter fører til en opløsning av sammenheng og kontekst
56:30:00 Jeg approprierer dette materialet, oppløser det i mikronarrativer og bruker det
57:20:00 Bygge nye kollektive myter?
58:00:00 Noen av mine verk kan være forsøk på å lage nye kollektive myter
59:05:00 Men samtidig vokser det fram nye subkulturmyter?

Samler subkulturer – men er nesten krigerske mot det kollektive?


00:20:00 Mange slike subkulturmyter – men de er også dirigerte mot enkeltmennesket -

F.eks. Velferdsstaten – den er også orientert mot en individualistisk levemåte
01:50:00 Menneskeretter også – ikke alle definerer «frihet» som individets autonomi
02:30:00 Dette er en lang bevegelse helt fra rennessansen?
03:15:00 Jeg vil i alle fall forsøke å ta opp disse endringene –
04:17:00 «On the subject of tattoos» - om endring av tatoveringer fra kollektive til

individuelle identitetsmarkører.
06:20:00 Form: Bevegelse, tekst og video i sceneformat. Tekster av Campbell
07:50:00 En anmelder kalte det «internettestetikk» - mange element

(Dialog om verket)
12:04:00 Jeg ser ikke tida i scenerommet som linjær

Repetitivt – rtualisert – annen tid / dypere tid – tida kommer lag på lag
13:00:00 Du – lang prosess, mens for publikum blir det «one take»?
14:00:00 Det er vanskelig å vite hvordan det blir oppfatta ....jeg er avhengig av en mentor
15:08:00 Jeg har også to videoer i verket – lydbildet er tatoveringslyden
16:09:00 Jeg bruker ofte papir – i dette verket er det papir som brettes
17:15:00 Spenningen mellom de ulike brettene skaper et hint om det tredimensjonale
18:20:00 Det var en tradisjonell forestilling – nå kan jeg gå videre
19:00:00 Nå holder jeg på med en forlengelse – arbeidstittel er «Loose connection»

Den handler mer generelt om postnarrativitet
20:10:00 Ikke lenger bare ett symptom, men flere - jeg ønsker å få med hele bildet
20:40:00 Mye av mitt prosjekt handler jo om å se konteksten og det større bildet

Ditt prosjekt er den store fortellinga?
21:40:00 Jeg bruker fragmeteringens estetikk for å jobbe fot det motsatte

Gjennom repetisjoner ønsket jeg å få fram et større bilde

Det er veldig amisiøst og kanskje litt naivt -
23:00:00 Det er de som har den trangen til å være annerledes som skaper det nye?
24:18:00 Den trangen er også vanskelig, siden jeg jobber for det kollektive.

Jeg sliter med noe der – for å skape noe kollektivt, må jeg være annerledes
1:25:30:00 SLUTT
Ċ
Bjørn Enes,
4. okt. 2018, 05:07
Comments