TekstLab‎ > ‎

Mariko Miyata Jancey

lagt inn 5. juni 2018, 00:47 av Bjørn Enes   [ oppdatert 17. okt. 2018, 23:04 ]

Då dette intervjuet vart laga, hadde Mariko relativt nyleg kome attende til kunstlivet sitt etter fire år med fødslar og småbarnsliv. Det var utfprdrande på mange vis – tradisjonane innan dansekunsten er å venta med å få barn. Men mykje er i endring – også sjølve estetikken. Den unge, veltrente kroppen er sjølvsagt framleis viktig. Men andre ting vert også oppfatta som vakre. Og det vakre er heller ikkje lenger det einaste. Det vert også oppfordra til at dansarar skal halda på lengre, og det er fleire eldre dansarar nå.

For meg vart det eit feministisk prosjekt å kunne kombinera barn med kunst.

Vegen hennar inn i dansekunsten tok til med faget bevegelsesforming på vidaregåande skule. Det gav meirsmak. Ho tok eit år på ein Bibelskule i Ålesund der dans var eit av linjevala. Seinare fylgde ho eit intensivkurs på Schous Kulturskole og ein barchelorgrad i dans på Norges Dansehøyskole.

Ho opplevde at ho måtte gjera eit vegval mellom å satsa på utøvande eller skapande kunst, og då gjekk ho for det skapande. Sjølv om grensene ikkje lenger er så tydelege: Tradisjonelt var ein dansar ein teknisk dyktig reidskap for koreografen. I dag vektlegg fleire utdanningsinstitusjonar at også utøvinga er skapande kunst. Ho meiner at det skjedde ei viktig nyorientering innan samtidsdansen rundt 1970, og mykje av det som skjer i dag kan skrivast tilbake til det.

Ho reflekterar rundt tilhøvet mellom kunstnar og publikum og «trekanten» kunstnar – verk – publikum. For henne sjølv har det blitt viktig å kombinera tekst og dans. Tekst kommuniserar ofte klarare enn dansen, rett og slett av di det er enklare å dela det som står mellom linjene i ein tekst. Men det er på same vis når det gjeld dans. Ho brukar omgrepet «kinestetisk sansing» som ein del av kommunikasjonen mellom dansar og publikum. Den levde erfaringa har sett kroppslege spor både hos dansar og publikum, og når kommunikasjonen fungerer godt kan dette bli ein slik deling eller utveksling.

Ho har veldig store planar for framtida. Sjølv om ho har stor interesse for barn, vil ho ikkje satsa på barnekunst/kunst for barn. Interessene går meir i retning større og gjerne langvarige prosjekt. Ho er inne i ein periode der ho opplever ein veldig drive:

«Når me møtest att kjem me til å ha veldig mykje å snakka om!» slutta ho.

Opptaket vart gjort på Sentralen i Øvre Slottsgate i Oslo. Intervjuar var Bjørn Enes. Han har også gjort dokumentasjonsarbeidet. 


Mariko Miyata Jancey:


00:00:00 Utdanna danser – oppvokst i Asker
00:55:00 Jobber både litterært og som utøver
01:30:00 Alltid vært glad i å danse. Begynte med bevegelsesforming på VGS
02:30:00 Kom inn på Norges Dansehøyskole da jeg var 20
03:00:00 Gikk på bibelskole med danselinje i Ålesund, deretter intensivkurs på Schous Kulturskole
04:40:00 Barhelor samtidsdans på Høyskolen – ville ikke prioritere studio så høyt som jeg måtte
06:05:00 Så bestemte jeg meg for at jeg ville jobbe mer skapende –
07:05:00 teknikk og nyskaping?
07:20:00 Klassisk dans har et vokabular som jeg er glad for å mestre -

Teknikk er kunnskap om rom og tid og form -
08:45:00 I den parallelle skrivepraksisen – all kunnskap kan mates inn til noe skapende
09:25:00 Enkelte utdanningsinstitusjoner tenker at f.eks. dans er skapende kunst

mens tidligere var danseren mer et verktøy for koreografen
11:10:00 Som balansen mellom øving og framføring i musikken?
11:20:00 Det er nok ulike kunstsyn -
13:10:00 Alle kan gjøre noe spennende med kroppen din – men vanskelig å gjenta det
14:15:00 fire år har jeg vært hjemme med barn – utfrodrende å komme tilbake

Intervjuarens dansehistorie – ble inspriasjonen viktigere enn teknikken?
17:24:00 Mye kunst er teoretisk forankra – usikker
18:30:00 Det skjedde mye i samtidsdans rundt 1970
19:44:00 Teknikk mot inspriasjon – mye blir på en annen måte
21:00:00 Utrulig spennende – å bruke hele kroppen og hele sanseerfaringen -
24:30:00 Publikum og utøver?
25:10:00 En dyktig utøver – er man full til stede kan det bli en slags utveksling
26:13:00 Mye teater er interaktivt nå – det er en vind som går å dra inn publikum
27:55:00 Kinestetisk – muskelsansing eller muskelminnet som man har – også i overført betydning .
29:00:00 Vanskelig å si hva det er
30:25:00 Når publikum følger med gjennom kroppslige minner ?
31:00:00 Den levde erfaringen er spennende med det kroppslige -
32:09:00 Dans kan ofte fortelle historier – men også ofte poetisk, ikke-narrativ
32:20:00 Mellom narrativene i eget liv er det veldig mye – ikke så lett å gripe fatt i
34:05:00 I tekst kan det «!mellom linjene» være lettere tilgjengelig enn i dans
36:10:00 Har kroppen et tydelig språk?
36:25:00 I samtidsdansen brukes påfallende ofte en ikke narrativ form – som i annen samtidskunst
39:48:00 Ja – det er mye smalere. Samtidig føles det ofte tilgjengelig

Noen ganger er der mange koder – samtidig føles det ofte
40:43:00 Kunstopplevelsen kan være like stor for en som mangler referanser – viktig å åpne seg
41:40:00 Budskap?
42:30:00 Det er ikke sikkert at publikum sitter igjen med det budskapet man ønsker
43:11:00 Noen ganger er det vanskelig å sette ord på -
04:15:00 Det handler om en slags åpenhet -
44:50:00 Hvis kunsnteren går en lang vei – må også publikum gå en vei?
45:10:00 En kontrakt mellom kunstner, verk og publikum. Spennende å høre om kunstnerens vei.
46:10:00 Kunsthøsyskolens forskingsprosjekter – går over lenger tid og deler underveis
47:00:00 Noen ganger ønsker jeg et pedagogisk dannelsesprosjekt

Knausgård snakker om å være åpen for inntrykk
48:48:00 Blande tekst og dans?
49:10:00 Min identitet er ikke danser. Det viktigste er uttrykket / oplevelsen, språklig og kroppslig
50:49:00 Som barn hadde jeg både forfatter- og skuespillerdrøm
51:40:00 Først i det siste har jeg forstått at mine rablerier er nødvendige for meg
52:16:00 Rableri er å skrive det som kommer der og da
53:20:00 Som regel skriver jeg på Mac – andre ganger med hånd

Sjelden avslutta fortellinger – mer steminger og de små tingene
54:30:00 Når jeg jobber med kroppen er det en fortelling - men jeg sier ikke den til publikum
57:20:00 Noen ganger er også det kroppslige som rablerier, som må formes
58:33:00 Det er ikke så rart når man er inni det ....

Dikte sjøl?
59:00:00 Publikum fikk beskjed om at oraklet danset Norges framtid
en time
01:00:20:00 I praksis – tekst i en danseforstilling
02:20:00 Jeg bruker ikke kropp og tekst en til en -
03:13:00 Teksten har nok vært lettere å forstå enn bevegelsen -

Gjennom kontraster kan jeg utvide teksten gjennom bevegelsen
04:50:00 Tekst er dominerende som kommunikasjonsform
06:10:00 Om siste forestilling – om å ønske å komme tilbake til kunsten etter å ha fått barn
07:30:00 har jeg rett til å leve som kunstner?
08:08:00 Publikum var på stoler ut over hele scenegulvet -
09:20:00 Jeg er interessert i transporten av pubikum
10:20:00 Vanskelig å beskrive med bevegelser - å få med publikum gjennom hele prosessen


13:38:00 Jeg leser teksten – og leker med de ulike tidssonene og bevegelsene i rommet
15:15:00 Nyutdanna danser og gravid vanskelig?

Ja – miljøet var positive, Den kroppslige erfaringen med graviditet er viktig
16:30:00 Jeg var en del plaga under graviditeten -
17:30:00 Jeg var nok embivalent – prosjektet mitt da handla over embivalensen
19:10:00 Mange dansere venter med å få barn
20:40:00 Jeg ville ha flere barn – å jobbe med kunst og ha barn ble et feministisk prosjekt for meg
22:15:00 Ofte er barn og kunst to separate verdener – dans og familieliv er ikke tema
23:35:00 Å skrive inn opplevelsen av graviditet og å være mor har vært viktig for meg
25:10:00 For noen koreografer kan det stemme at fokus er ungdomsfasen
25:45:00 Mange jobber mer konseptuelt og teoretisk – de tar for seg ting som er separert fra livet...
26:44:00 Den unge, trente kroppen er dyrket innenfor dansekunsten -

Men flere er eldre nå – og det pushes at folk skal danse lenger
28:20:00 Annen estetikk – både at andre ting er vakre og at det vakre ikke lenger er det eneste
29:35:00 Selv om jeg er interessert i barn, vil jeg ikke skape barnekunst som egen retning
31:40:00 Hvor er du om tjueår?

Da er barna voksne – jeg håper at jeg skriver og jobber med scenekunst

- med enda større klarhet i ting som nå er uhåndgripelige
33:52:00 Jeg har hatt mye falsk ydmykhet som jeg driver og skreller av meg
34:50:00 den driven jeg har – når vi møtes om tjue år har vi masse snakke om
01:35:41:00 SLUTT
Opptak torsdag 14/6 kl 12 - 14

 Mariko Miyata Jancey
“Litt bortover i tiden”


Mariko Miyata Jancey (født 1989) er utdannet ved Norges Dansehøyskole i moderne- og samtidsdans med pedagogikk 2010-2013. Etter utdanningen har hun jobbet som danser og koreograf, og hatt eget solo-prosjekt med visning  i Kyoto i Japan og med Scratch i Oslo, Tromsø og Trondheim. I Inkubator 2016 jobbet hun med prosjektet: "Røtter, greiner og nye kvister",- et prosjekt om forhold til kropp og identitet, basert på egen erfaring med å være ung og gravid som scenekunstner. 

I 2017 utviklet Mariko prosjektet: "Litt bortover i tiden":

Jeg flytter hånden min, bare litt, litt bortover i tiden, og dere følger meg
Noen av dere som leser dette, kommer til å møte meg i slutten av oktober, under festivalen. Det øyeblikket vi skal dele da, er ennå langt unna. Det kommer til å romme dette øyeblikket, det nået hvor jeg sitter og skriver dette, og det nået, som er mens dere leser dette.

Øyeblikket der fremme, i min visning,  rommer det som har vært og det rommer det neste, og jeg kan vel flytte meg i historien, kan jeg ikke? Jeg kan vel utvide tiden, danse rundt den? For det er min visning og dere er invitert inn, men alt er i min makt, og jeg bøyer tiden som den alltid bøyer meg. Jeg kan endelig fokusere, på å bare flytte hånden min, bare litt, litt bortover i tiden, og dere følger meg.

Prosjektet ble presentert under TekstLab Scratch Festival i 2017.

I 2017 og 2018 turnerte Mariko med den interaktive og performative workshopen: TekstLab InterAKT i Den Kulturelle Skolesekken i Asker Kommune. 

Ċ
Logg-Jancey-MarikoMiyata15-27.pdf
(90k)
Bjørn Enes,
5. okt. 2018, 01:02
v.1
Comments