TekstLab‎ > ‎

Ornilia Percia Ubisse

lagt inn 5. jun. 2018, 00:43 av Bjørn Enes   [ oppdatert 4. okt. 2018, 23:23 ]
Ornilia Percia Fernando Ubisse (1990) kjem frå Mosambik, men er utdanna samtidsdansar ved Norges Dansehøgskole. Ho er medlem av Frikar og har også sin eigen koreografipraksis i dansekompaniet Kronos. Ho har vore med i prosjektet Tekstlab sidan 2016.

I dette intervjuet fortel ho fyrst om oppveksten sin, i Maputo, Mosambique og i mormors landsby Magude, 150 km nord for hovudstaden. Der var ho ofte i oppveksten. Landsbyen var svært forskjellig frå byen – som om tida hadde stått stille der. Det har på mange måtar gitt henne ein personleg nærkontakt med større deler av historia enn den ho sjølv har levd.

Ho fortel mykje og svært engasjerande om mor si, som var den einaste av sju syskjen som reiste til Maputo og fekk utdanning. Men mor har hatt kulturen frå bygda med seg heile livet, og då ho fekk born, bar ho dei på ryggen medan ho dansa og song, slik dei gjorde i Magude, enten dei arbeidde eller var på fest. Ornilia trur sjølv at det må ha vore slik musikken og rytmikken vart kroppsleggjort i henne. Så sterkt at då ho som 11-åring fekk vite at det fanst ei danseutdanning i Maputo ville ho meir enn noko anna begynne der.

Mor og mormor støtta henne i det. Det gjorde ikkje far. Men han blei rett og slett lurt: I sju år fylgde jentungen den mest avanserte danseutdanninga i Mosambique. Kvar ettermiddag og kveld gjekk ho dit etter vanleg skule. Til far sa ho at ho dreiv med tennis. Når han var heime, venta mor med tennisklede utafor huset slik at ho kunne skifte før ho gjekk inn.

Ho fortel spennande om møtet mellom mosambiqu'isk og internasjonal kunsttradisjon under denne utdanninga. Ho hadde ein svært streng russisk lærar i klassisk ballett. Det gav henne ei teknisk sikkerheit og god meistring av det ho kallar det klassiske «dansevokabularet».

Då ho var 16 vart ho plukka ut til eit utvekslingsprogram som mellom anna resulterte i at ho fekk seg ein kjærast i Noreg. Det var vanskeleg og ikkje minst dyrt å ha eit slikt langdistanseforhold, så då ho var ferdig med utdanning og ein spennande jobb ho hadde i Maputo, sa ho ja til eit engasjement i Noreg. Og sia har ho blitt verande. Fyrst som lærar på Kulturskulen og Vågsbygd VGS i Kristiansand. Så vart ho tatt opp som student ved Norges Dansehøyskole.

Der vart ho medviten nokre grunnleggande ulikskapar mellom sitt eige og det gjengs norske dansevokabularet: «Når dei skulle dansa noko lett, retta dei rørslene oppover – medan eg heilt spontant sokk saman, som ved ei lette...».

Dette vart ei viktig oppdaging av «ei lita jente inni meg som er mi eiga kunstnariske stemme». Form og teknikk er «berre» form og teknikk – kunst er å bruka dei til å formidla det denne vesle jenta vil ha ut. Akkurat då intervjuet vart gjort, oppevde Ornilia ei slags krise i si utvikling der ho var blitt medviten om at vokabularet hennar mangla uttrykk som denne kunstnariske stemma hadde bruk for.

I siste del av intervjuet blir intervjuaren så engasjert at han gløymer rolla si. Samtalen blir meir enn diskusjon enn eit intervju, og hovudtema er Ornilia si mor og spørsmålet om ho er eit lukkeleg menneske.

Det kjem fram i samtalen at Ornilia aldri har vore hundre prosent ærleg i sine mange telefonar til mor i Maputo: Ho har fortalt masse om slikt som vil gjera mor glad, men lite om slikt som vil gjera mor fortvilt. Mor – på si side –

 har nok alltid vore like uærleg. Det var ikkje mor, men mormor som fortalte kvifor mor har lange arr på ryggen.

Ho vart piska av dei portugisiske herrane som ho var hustenar hos. Audmjukingane og alle vonbrota sette seg fast i kroppen hennar. Og sjølv om ho aldri sa eit ord om at dei var mindre verd enn dei kvite, så vart denne tause kunnskapen overført til dottera – den var deler av forklaringa både på respekten for den strenge, russiske balettlæraren – og for krisa då ho oppdaga ulikskapane mellom norsk og mosambiqu'isk dansevokabular.

«Men eg har aldri nokon gong sett mor gråte. Uansett kva som har skjedd, har ho rista det av seg og sett seg ut vegar til å gå vidare».

Opptaket vart gjort på Sentralen i Øvre Slottsgate i Oslo den 13. juni 2018. Intervjuar var Bjørn Enes.

Ornilia Percia Ubisse

Memoar beklagar manglande biletkvalitet i videoen.

Stikkord om innhaldet i intervjuet:

(Tala til venstre er tidskodar - minutt og sekund frå start. Blå tidskodar er klikkbare.

Du kan laga eigne peikarar ved å erstatta timar (h)  minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:

https://vimeo.com/292015622#t=1h4m45s)

Utskriftsvenleg stikkordsliste her 

00:37:00 Jeg hadde mange mennesker rundt meg bestandig -
01:30:00 Det var mye sang og dans – både i Maputo og i mormors landsby Magude
02:05:00 Hos mormor var det helt annerledes – rolig – som om tida hadde stoppa
02:40:00 Ingen hadde dårlig tid – vi sang og var med mormor og vaska klær
03:26:00 Dans har alltid vært integrert i vår kultur – mamma dansa med meg på ryggen
04:39:00 Jeg visste ikke at det fantes en balettskole i Maputo . Jeg var der fra 11
05:45:00 Mamma visste om det – men ikke pappa.
06:10:00 Mamma hjalp meg å snike meg på danseskolen
07:20:00 Jeg klarte å holde det hemmelig i alle de syv årene
07:51:00 Vi hadde klassisk ballett med en streng russisk lærer
08:55:00 Musikk og dans har alltid vært nøye sammenheng
09:22:00 Vi hadde også folkedans – fra forskjellige områder i Mosabique

Vi var 26 da vi begynte – da jeg gikk ut var vi syv
10:34:00 I Escola National de Dancaer den eksamen jeg hadde den høyeste i landet
11:05:00 Men de ser ikke på kunst som et ordentlig yrke i Mosambique
11:40:00 Da jeg var 16 ble jeg med i et utvekslingsprogram
12:30:00 Pappa trodde jeg drev med tennis – eller at jeg holdt på med lekser
13:25:00 Jeg gikik på vanlig skole om formiddagen og danseskole om ettermiddagen
14:26:00 Det var ikke hardt – jeg var bare så utrolig heldig som fikk sjansen
15:00:00 Jeg trengte å danse
15:30:00 De utenlandske l'ærerne var veldig strenge – vi lærte mye teknikk og anatomi
16:25:00 I Mosambique er det en holdning om at hvite mennesker er så mye flinkere enn oss

Det var en stor inspriasjon at de var der
18:10:00 en gigantisk prosess! Alt jeg lærte var å omforme bevegelse til kunst
19:00:00 Jeg ville ha gode karakterer – det var ei gave til mamma
19:29:00 Teknikk er viktig – så er der ei lita stemme inni hjerte som vil ut
20:20:00 Jeg har alltid visst om den, men ble bevisst da jeg kom hit. Her danset de annerledes
21:10:00 Jeg ble veldig usikker – alt var nytt og de danset rart.
21:50:00 Det går ikke å bruke så mye krefter på form. Jeg studerte folks valg
21:35:00 Jeg forsto at det var noe som gikk beyond bevegelsene -

(demonstreerer hva som var lett, melankolsk etc )
22:30:00 Da koreografen forklarte ideen bak en forestilling -
23:00:00 De fleste hadde bevegelser opp som lette – jegt hadde ned

Jeg hadde et mønster – når jeg iomproviserte fulgte jeg det
24:00:00 Helt fra jeg var liten har jeg hatt noe inni meg som bare var der
24:40:00 Viss jeg skal lage en dans om et spesielt tema kan jeg direct myself -
25:20:00 Jeg kan fortelle om min hstorie og min angst gjennom kunst
25:40:00 Det skjedde da jeg flytta hit – da ble jeg også litt eldre

Jeg kom hit gjennom utvekslingsprogrammet. Så fikk jeg norsk kjærest
26:40:00 Engasjement i Norge. Vi bodde i Kristiansand. Jeg jobba på Kulturskolen.
27:00:00 Så begynte jeg Norges Dansehøyskole
28:40:00 Det var på høyskolen jeg oppdaga at de dansa annerledes her

- slik oppdaga jeg at jeg hadde ei kunstnerisk stemme
29:45:00 Dans handler så mye om offer for meg – ofre meg selv for å få lov til å danse
30:10:00 Valg – velge bort jobb og kultur og varme og mamma -
30:50:00 Mine valg var alltid dans framfor andre ting eller mennesker .... jeg måtte ofre
32:05:00 Jeg gikk alltid hjem og ringte til mamma. Hun fikk meg alltid bra igjen
32:35:00 Ingen i min familie har drevet med kunst. Hun forsto ingenting – men sa så mye fint
33:08:00 Jeg hadde en lærer – Andreas Bjørneboe – han så min lidenskap for min form
33:57:00 Om Martha Grahams teknikk . jeg forsto den annerledes
34:50:00 Det er noe her som stemmer -
35:12:00 Jeg ville bare øve og øve
35:50:00 Jeg fikk alltid solooppgaver – (på høyskolen)
36:30:00 Hvis jeg virkelig brenner og bruker tid – får man resultater

Jeg ringte mamma – hun forsto ingenting men hun ble så stolt
37:45:00 - den lille Ornilia som er inni meg som freemdeles vil gi til mamma -
39:23:00 Jeg har alltid vært komfortabel med dans – når jeg danser er jeg hemme
40:35:00 Jeg starta Kronos dansekompani med åtte andre – nå vil jeg lage mitt eget
41:13:00 Første produksjon gikk veldig bra – fikk god respons
41:40:00 Men med tredje forestilling ble jeg usikker – jeg syntes jeg gjentok meg selv
42:48:00 Jeg begynte å savne noe nytt – det ble tungt
43:20:00 Jeg klarte ikke å bli fornøyd – jeg ble redd – det er bare det jeg kan...
44:06:00 Etter seks måneder sto jeg på samme sted – jeg aner ikke hva det er

Akkurat nå er jeg usikker på hva jeg har vært sden jeg var elleve år
45:06:00 Ærlighjeten som jeg og dansen har hatt er ikke der

Men det er ikke så uvanlg?
46:25:00 Jeg har aldri følt dette før – at jeg er ferdig med det jeg har vært til nå -
47:15:00 Jeg har jo oppdrag – men inni hjertet er det noe annet som jeg må
48:29:00 Noen ganger lager koreografen historien – selv om dansen er abstrakt

Men jeg må hele tida lage historien i mitt hode
49:19:00 Men når jeg lager det selv – da reiser jeg tilbake i tid og arbeider med minner.

Jeg forteller aldri hva det er – men hver eneste gang er det noe personlig
50:20:00 Hvis det er et soloprosjekt vil jeg st¨å foran folk og gi meg selv som en gave

Det må være ærlig
52:13:00 Akkurat nå handler det om sorg – Det er viktig å være ærlig – for da kjenner folk seg igjen

Men – kjenner du deg ærlig når du ikke deler historien bak?
54:10:00 Jeg - Ornilia - er ikke viktig på scenen – men den kunstneriske stemmen er viktig

Blir ikke sterkere hvis vi også får historien om mormor?
56:44:00 Men Orinilia som kunstner husker beste de vonde opplevelsene
57:15:00 Jeg lager alltid kunst som formidler de vanskelige tingene – derfor vil jeg distansere meg

Jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg eller

Er di krise nå at den lille jenta inni deg hgolder på å bli ei voksen dame?
en time
00:15:00 Slik er det med nyhetene også – det er det vonde man husker
00:45:00 Jeg vet ikke hvorfor det er lettest å huske de stygge og vanskelige ting -

Noe drastisk som skjer som jeg ikke har valgt – det er relevant å skape kunst av

Alle har vel minner med skarpe kanter? Kunst er en samtale om sånne ting?
04:20:00 Kanskje det er det som er krisa
04:20:00 Kanskje det er det som er krisa

Er din mor lykkelig?
04:45:00 Hun finner glede i mange små ting. Det har hun lært oss

Strømmen går – yeah – singing moment!
06:10:00 Hun har hatt det utrulig tøft. Ho mista et barn, hadde en voldelig far

Hun var maid under portugiserne – ho har jobba hardt og mista absolutt alt
07:05:00 Et tøft liv – men eg har aldri sett henne gråte

Hun er min helt
09:03:00 Hun er utrulig lykkelig selv om alt rundt henne gir grunn til å gråte

Ting ordner seg – så kollapser det, og så ordner hun det igjen
10:00:00 Kva drømte ho om da ho var 20?

Ho har aldri hatt noen drøm – jeg har spurt henne
11:00:00 Hun bare reist utenlands en gang – det var for å besøke meg i Kristiansand

Er du sikker på at hun ikke hadde en drøm?
11:50:00 Jeg er ikke sikker på om jeg ville svart ærlig til mine barn -----
12:25:00 Hun vil beskytte oss – hun vil aldri si hva
13:00:00 Jeg var heller ikke helt ærlig mot henne – jeg holdt igjen ting som ikke ville glede henne
14:00:00 Ja – så kanskje hun ikke er ærlig med meg heller

Jeg skulle ønske at du lager historia om din mor.....
16:10:00 Vi tror vi beskytter hverandre .....

(Lang historie fra intervjueren – om hvordan vanskelige ting aldri ble fortalt i hans familie)
23:00:00 Mamma fortalte aldri at hun var maid. Mormor fortalte -
23:55:00 Slik fant jeg ut hvorfor hun har arr på ryggen. De slo henne

Det er utrulig mye hun ikke har fortalt

Jeg slutta å spørre for det var hardt for henne å fortelle om ydmykelsene
25:30:00 Ut fra mammashistorie forstår jeg mer av meg selv - hvorfor jeg føler meg mindreverdig
26:50:00 Jeg var bare tre år da apharteid slutta – men jeg lå i magen da mamma ble ydmyka
27:50:00 Det er viktig å snakke om disse tingene

Det du fortalte nå er også veldig viktig -
29:15:00 I mormors landsby tror de ennå at hvite og folk fra Maputo og menn er bedre enn andre...
30:30:00 Jeg har mamma in my body all over
31:55:00 Det har også lært her, fordi jeg måtte reise lå langt vekk

Det er både interessant og litt skummelt å oppdage

Er det en del av kunsten å streve med å forstå disse store spørsmålene?
33:35:00 Viss jeg skal lare en dans – alt jeg har lært har blitt et dansevokabular som jeg kan bruke
34:56:00 Akkurat som hvis man vil snakke om noe og mangler ord – det finnes mer

som mamma på reise - hun kunne bare ti ord på engelsk – men ville gjerne uttrykke mye mer
35:00:00 Jeg vil mer – men jeg har ikke vokabular – hvor henter jeg de bevegelsene som jeg trenger?

Noen blir multikunstnere?
36:30:00 Jeg vet ikke. Må prøve. Jeg har drevet med kampsport – kanskje kan jeg hente noe der
38:20:00 Men jeg blir også litt overwhelmed.... Der er så mange muligheter - Men hva vil man?
01:40:06 Slutt
Ċ
Bjørn Enes,
27. sep. 2018, 04:31
Comments